Gangen i seremonien

I Den norske kirke har ordningen for gravferd en gudstjenestelig karakter. Den liturgiske utformingen av handlingen uttrykker det grunnleggende i den kristne tro - at menneske er skapt i Guds bilde, og at Gud gjennom Jesu Kristi død og oppstandelse har lagt grunnlaget for menneskets frelse slik at de ikke skal gå fortapt men gjenoppstå på den ytterste dag.

 

De enkelte leddene blant annet utsmykking, symbol, kransepålegging må tilpasses den gudstjenestelige karakteren. Den liturgiske farge ved gravferd er fiolett, men det er vanlig å bruke mye hvitt, både hvite blomster og hvit kiste.
 
Gravferden starter med preludium, salme, inngangsord og inngangsbønn. Deretter framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfeller vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har hatt å si for de som sto han/henne nær. Etter minneordene er det også mulighet for andre korte hilsener, kransepålegging, opplesing og lystenning.
Etter minneordene er det gjerne en salme eller et musikkinnslag før presten eller den som står for gravferden leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt for den avdøde før alle ber Herrens bønn sammen.
 
Før postludiet kan det være et musikkinnslag eller en salme. Ved gravferd og bisettelse andre steder enn krematoriet, bæres kisten ut under postludiet. Det er vanlig at representanter for den nærmeste familie eller venner av avdøde er med og bærer kisten. 
 
Ved begravelse er det også skriftlesing ved graven før presten ber en bønn og forretter jordpåkastelsen. Kisten blir så senket ned i graven. Senkingen foregår enten ved hjelp av tau eller ved bruk av senkeapparat. Bruk av tau gir pårørende anledning til å delta. Det er til vanlig de som bærer som også foretar senkingen. Deretter leser presten et ord fra Bibelen før han eller hun lyser velsignelsen. Handlingen avsluttes med en salme.
 
I spesielle tilfeller kan jordpåkastelsen skje i kirke/kapell.  I krematoriet har en nedsenking etter siste salme, deretter følger jordpåkastelse, skriftord, velsignelse og salme.
 
Retning for sorgen 
Gravferden har stor betydning for en reell følelsesmessig avskjed med den døde. Sammen med båreandakten og eventuelt det å stelle den døde, kan gravferden gi sørgetiden en god start. Gravferden kan gi sorgen en retning som i sin tid og på en individuell måte kan omdanne sorgen til en ressurs i den enkeltes liv. Minneord, kransepålegging, lystenning, skriftlesing og bønner gir de som er med mulighet til å markere gravferden som en viktig begivenhet i familien og vennekretsen.
Powered by Cornerstone