Før, på og etter gravferdsdagen

Søk hjelp og støtte til å avgjøre hvordan du/dere som de(n) nærmeste tar avskjed med den døde, enten hjemme, på sykehus/sykehjem eller i et syningsrom.

Samtal med noen du/dere har tillit til om hvor mye du/dere selv vil ta ansvar for i forbindelse med begravelsen og hva du/dere eventuelt vil bruke et byrå til.

Vil man ha minesamvær, enten hjemme eller et annet sted og det praktiske arbeidet rundt det.

Få byrået til å ta kontakt med proste- og  kirkekontoret for å avtale dag og tidspunkt for gravferden, eller ta kontakt selv hvis man ikke skal bruke byrå.

Følgende kan avtales sammen med byrå eller det settes opp av pårørende selv, noe kan man også få hjelp til av den som skal forrette gravferden:

dødsannonse og kontakt med avis(er)

ordningen for gravferden, ikke minst salmer/sanger, hvem som skal ha minneord, om og eventuelt hvem som skal synge solo, spille, lese skriftord, tenne lys eller be bønner i gravferden

trykking av hefte med salmene/sangene (antall)

bærere og eventuelt de som skal være med å senke kisten, normalt seks personer.

hvem som skal takke ved graven

hva slags blomster som skal brukes

om det skal være takkegave og/eller blomster

skal det legges ut kondolanseprotokoll ved gravferden

om det skal være anledning til å sende blomster til hjemmet

Der det er gravstøtte fra før, kan pårørende gjerne drøfte ny inskripsjon i forbindelse med planlegging av gravferden. Dette spørsmålet kan også vente til tiden etter gravferden.

 

Det er mulig mange steder å avtale en siste syning før gravferden. Kirken/kapellet vil da være lukket. Syningen eller den siste samlingen ved kisten for de aller nærmeste bør skje i god tid før gravferden.

Tradisjoner har lagt vekt på at de nærmeste pårørende skal være på plass foran i kirke/kapell før noen andre kommer inn og setter seg. Det kan være en unødvendig stor følelsesmessig belastning å sitte for lenge ved kisten før gravferden starter.

Hvis det er noe en blir urolig for eller ønsker å endre like før gravferden, kan en henvende seg til byrå eller til kirketjener. Vanligvis kommer den som forretter inn og kondolerer de nærmeste når klokkene ringer gravferden inn.

Som pårørende skal en tillate seg selv å delta følelsemessig i selve seremonien slik det faller naturlig. Det kan være godt å minne seg selv og andre på at en gravferd ikke er en hendelse hvor man skal vise fram sin flinkhet eller ta seg sammen.

Vanligvis tar de som følger kisten ut på gravlunden med seg kransene når de går ut.

Det gir trygghet og samhørighet ikke å gå alene etter en kiste ut av kirke/kapell. Det er helt naturlig å holde hverandre i hendene eller ta tak i armen til en annen.

Senking av kisten er for mange den mest dramatiske hendelsen, enten det skjer i kapellet når det er kremasjon, eller ute på gravlunden. Noen som ikke helt har kommet i gang med sorgreaksjonene, får hjelp til å gråte og kjenne på fortvilelsen nettopp ved en åpen grav.

Særlig barn og unge, opplever det som viktig å få legge en blomst på kisten ute på gravlunden. Dette bør skje før kisten senkes.

På gravlunden er det den døde som går fra de levende, ikke omvendt. Det er derfor helt naturlig å bruke tid på gravlunden til å kondolere, snakke sammen og etter hvert sammen gå videre enten hjem eller til minnesamlingen

 

Etter gravferdsdagen
Den som nylig har mistet et nært familiemedlem, trenger et nettverk av mennesker å støtte seg på. Familie, venner, naboer og andre eventuelt presten kan være til hjelp. Røde Kors, frivillighetssentraler og mange menigheter har sorggrupper og angstgrupper som er åpne for nye deltakere.